Gjensidig uavhengighet
I møte med Susanne K. Maders arbeider er det vanskelig å ikke bli slått av energien de avgir, og kanskje spesielt i møte med maleriene. Holdt i et abstrakt, men ekspressivt språk vibrerer, dirrer og bølger det i fargeflater og strøk nennsomt plassert i et konstant spenningsforhold til hverandre. Mens noen felt er mettet til bristepunktet, er andre strøk langt mer transparente og avslører lag på lag med farger som skinner gjennom. De levende strøkene som utgjør malerienes abstrakte motiver, presser seg på som om de kjemper om å innta forgrunnen. Om arbeidsprosessen med maleriene har Mader uttrykt at hun «følger hånden, tillater både skjøre spor og kraftige strøk. De bølger i fargefeltene og strukturerer komposisjonen.»
De siste par årene har energien i maleriene fått en motsats, en kompletterende sådan. For med skulpturer sveiset i stål antar strøkenes linjer form på en annen måte: «Med sveisingen har linjen kommet ut i rommet. Lette og samtidig solide, tegner skulpturene linjer i luften, og danner former som forandrer seg avhengig av synsvinkel.» Slående i all sin enkelhet, åpne og spenstige, oppleves skulpturene som romgripende – til tross for at de kun er satt sammen av slanke stålstenger, og til tross for at det tilsynelatende kun er et tomrom de griper an.
I sin seneste utstilling ved Østfold Kunstsenter lar Mader maleri og skulptur møtes, og umiddelbart er kan hende motsetningene det mest påfallende. En åpenbar konsekvens vil sikkert mange hevde, gitt de vidt forskjellige teknikkene, men like fullt verd å dvele litt ved.
Det todimensjonale versus det tredimensjonale. Det fargesprakende versus det monokrome. Det eksplosivt ekspressive versus det forenklede og rene. Det flyktige i de kortvarige møtene opp mot bestandigheten i arbeidene selv.
Motsetningene avslører en uavhengighet, samtidig som det underliggende slektskapet arbeidene imellom hinter om en viss gjensidig tilhørighet – i seg selv en dobbelthet som potensielt åpner et større tolkningsrom. Tar vi aktivt del og lar blikket veksle mellom maleriene og skulpturene, inviteres vi inn i den levende dialogen som pågår.
For motsetninger til tross: Det er et øyensynlig slektskap mellom arbeidene. I sin gjenspeiling av hverandre ser vi hvordan de ulike arbeidene aktiviserer hverandre, og hvordan de framhever hverandres karakteristika og slik spiller hverandre gode. Ikke minst blir det tydelig hvordan de balanserte komposisjonene innad i hvert arbeid nå også inngår i større harmonier.
I møtet mellom maleriene og skulpturene, kan skulpturene gi inntrykk av å vokse fram fra maleriene – som om malerstrøkene har antatt fast form, funnet hverandre, og nå artikulerer et hittil usynlig rom i løse luften. Legg til skulpturenes karakteristiske foranderlige form avhengig av ståsted, og vi konfronteres med en oppfordring om å hele tiden innta nye ståsteder.
Foranderligheten i skulpturene ledet meg en gang til å spørre Mader hva det er hun er på jakt etter i sine komposisjoner – uavhengig av teknikk. Hva gjør at en komposisjon og et arbeid oppleves som perfekt?
Det finnes ingen perfeksjon, var det kontante svaret.
Nettopp her, i erkjennelsen av det ikke finnes perfeksjon på den ene siden og søken etter mulige variasjoner på den andre siden – og stående midt imot de nærmest ville maleriene og de mer avbalanserte skulpturene – slår en ganske annen assosiasjon rot, sånn helt på tampen: Den viltre hagen, som får gro slik den vil, og hva dette tilfeldige og ukontrollerte gjør med vekstforholdene. En såkalt «wildlife garden» karakteriseres av å fungere som et bærekraftig og fruktbart fristed. Oversatt til den visuelle kunstens verden: Jobb i vei, la linjen føre hånden, la det vilkårlige få gro fritt og slik skape vekstforhold for noe nytt.
Stående overfor Susanne K. Maders malerier og skulpturer, besnæres jeg av en idé om maleriene som en frittvoksende hage, og hvordan den kan utgjøre en tilnærmet perfekt grobunn for skulpturene å vokse fram fra. Som om dette er det neste, logiske og helt selvsagte skrittet i prosessen. Slik kan også møtet mellom maleri og skulptur danne en rikere kontekst og et annerledes økosystem, som potensielt ansporer andre refleksjoner enn det en enkel hvit kube kan klare.
Monica Holmen
